Av Susanne Hedemann Hiorth

Karl Ove Knausgård er en norsk forfatter som mener alvor. Det er en uvanlig dristig roman han har skrevet i høst. For det første er Min kamp 1 opptakten til et seksbindsverk, der hver bok fungerer som en selvstendig roman. For det andre er hovedpersonen utstyrt med samme navn som forfatteren selv, og romanverket går dypt inn i hans egen livshistorie.

Når dette utgangspunktet omsettes i interessant litteratur, skyldes det en evne til å skrive glassklart og sanselig om livet uansett hvor ubehagelig det måtte være. Uten merkbare hemninger, og med en nådeløs og ømskinnet menneskeskildring som gjør vondt.

I en tidlig scene i boka møter vi hovedpersonen Karl Ove som ung gutt, en kveld han er alene hjemme med sin far. Faren står i hagen i skumringen og slår på en stein med en slegge. Gutten har nettopp sett en reportasje om et forlis i Nordsjøen på Dagsrevyen og vil fortelle om det. Vi befinner oss i et hjem hvor det er forbudt å løpe på tomten og hvor alle de fire brødskivene som faren har laget til kveldsmat må svelges ned, med ett glass melk. Hvor lyden av morens hjemkomst etter leggetid virker beroligende.

FARENS DØD
Etter dette første barndomsminnet tas vi med til nåtiden, nærmere bestemt den 27. februar 2008, kl. 23.43. Karl Ove Knausgård, som på dette tidspunktet er eldre enn faren var den gang, er etablert med sin andre kone og tre små barn i Malmø.

Herfra ledes vi etter hvert tilbake til 1998, til sommeren før Knausgårds debutroman Ute av verden skal utgis. Karl Ove får en telefon fra sin bror om at faren er død. De to brødrene reiser hjem til Kristiansand, til huset til den gamle farmoren, hvor faren har tilbrakt de siste årene med å drikke og la omgivelsene forfalle totalt. I detalj beskrives forholdene og den helt nødvendige opprydningen og nedvaskingen som brødrene setter i gang med, i sorgen over en far som de hadde et mildt sagt anstrengt forhold til. Det er forferdelig, og på samme tid håndgripelig og konkret, en realitet som man må leve i og hamle opp med, minutt for minutt.

UNGDOM PÅ 80-TALLET
Romanens andre sentrale tidsplan kretser rundt en nyttårsaften i hovedpersonens ungdom, da han ikke var invitert noe sted og prøvde å komme seg på fest. Vi følger en ferd gjennom snøen med klirrende ølposer, prisgitt busstider, foreldre og gymnastilværelsens posisjonering. For, som det står: «Det krevde planlegging å drikke seg full.» Ungdomstidens 1980-tall på Sørlandet blir her bevart for ettertiden, med sine hårfrisyrer og stjålne øyeblikk i kjellerstuer, hvor eldre bekjente i tidlige samboerskap serverer lasagne til actionfilmen. Det slår en at dette faktisk er 25 år siden.

Men mer enn tidsbildet er det de altfor gjenkjennelige menneskelige utfordringene som treffer leseren, fordi denne romanen, tilsynelatende uten selvsensur, beskriver det mange nok kan tenke, men aldri ville finne på å si. Eller: Det som få er i stand til å uttrykke, selv om det kan virke innlysende. Det dreier seg ikke bare om livets elendighet, men om alt fra den første ekstatiske forelskelsen, som får en stor verdi i seg selv, om den så aldri skulle bli tilstrekkelig gjengjeldt, til øyeblikket da hovedpersonen er blitt far og ser på sitt eget nyfødte barn for første gang.

SANSELIG OBSERVASJONSEVNE
For hver gang denne romanen fører oss inn i en ny periode, eller gitt dag i livet, kommer forfatteren Knausgårds begavelse for å gestalte situasjoner til sin rett. Det kjennes som vi er der, fordi han går tett på. Med presise observasjoner og en varhet for sinnsstemninger og andre mennesker, som kan minne om barnets orientering mot farens humør og atmosfæren i huset, «sinnets meteorologi». Denne fortellermåten portretterer et menneske som bærer avtrykket fra alle tider i livet med seg, og et enormt tilfang av inntrykk.

På tross av detaljnivået kjennes denne romanen like fullt hardere og mer kontant i uttrykket enn Knausgårds tidligere romaner, mer nådeløs og kanskje også avklaret, på et vis, men ikke desto mindre utfordrende. For Min kamp tøyer strikken langt, ved å gjøre livet til sitt stoff, uten markerte kunstgrep.

Min kamp er blitt en slående roman fordi vi møter et menneske som ser seg selv i hvitøyet. Men som også blottstiller sin egen pendling mellom store tanker og trivialiteter, mellom fortryllelse og meningstap.

Karl Ove Knausgård er en forfatter som bør leses med sansene åpne. Blir du med inn i denne romanen, og lar deg lede gjennom minner, situasjoner og stemningsskifter, eller bare til en vanlig dag i 2004 på en benk i en drabantby i Stockholm for den saks skyld, kan det fort hende at du må ha mer.

Det er en kunst å si det som det er.

To brødre reiser hjem til Kristiansand, til farmorens hus, hvor den avdøde faren har latt alt forfalle. Vi møter en forfatter som ser seg selv i hvitøyet i Karl Ove Knausgårds grensesprengende roman.
      Dette er første bind i en selvbiografisk romansyklus, som består av seks bøker som utgis fortløpende høsten 2009 og våren 2010. En av Norges mest begavede forfattere skriver her om hverdagsliv, forfatterambisjoner, ungdom, død og forelskelse, på en dypt personlig og utforskende måte.