Presentert av Aase Gjerdrum

Den første av Coetzees tre selvbiografiske bøker, Barndom, kom på norsk i 2002, året etter kom Ungdom, og nå møter vi hovedpersonen som voksen mann i Sommer. Ingen av dem er fortalt i jeg-form. I den første boken er fortelleren ganske enkelt «han», senere pipler det frem at han heter «John», i den siste lar forfatteren det stå til og kaller hovedpersonen John Coetzee. En mann som bosatte seg i Australia, og døde der. Han hadde studert og undervist i flere land, hatt en viss suksess som skjønnlitterær forfatter, til og med mottatt en Nobelpris.

Det er altså ikke John Coetzee selv som forteller (han hevdes jo å være død!), derimot fem personer som kjente mannen i løpet av noen år på 1970-tallet. De fem intervjues av en herr Vincent, som selv aldri traff Coetzee, men har en ambisjon om å skrive en biografi om ham.

Fem personer søker en forfatter
Først oppsøker han Julia, som ble kjent med Coetzee mens han delte hus, et temmelig usselt hus, med faren sin. De to innledet et nokså haltende forhold. Coetzee var innesluttet og mutt, forteller hun, og han manglet den lidenskapen Julia kunne ønsket seg. Og det var heller ikke noe pluss at han insisterte på å spille Schubert under elskoven. Men han var snill mot faren sin.

Margot er Johns kusine. Hun kan fortelle om en fetter det var vanskelig å komme inn på, han virket tafatt, upraktisk, litt umandig, på en måte. Var han moffie, homse? Hun er også den av de intervjuede som best kan gi innblikk i hans boer-bakgrunn, familiens konflikter og følelsesmessige relasjoner. Og at han var snill mot faren? – nå ja, det kan bare påstås med sterke forbehold. Hun har i det hele tatt ikke særlig høye tanker om ham. Og blant hans mange særheter fremhever hun at han ville være kunstner – en ambisjon som avgjort ikke var verdsatt i familien.

Brasilianske Adriana mangler i alle fall ikke temperament – og hennes vurdering av Coetzee knyttes spesielt til hans tunglabbete forsøk på å danse tango. De var elskere, men heller ikke Adriana fant noen gjenklang for sin lyst eller lystighet hos ham. Og så var det den evinnelige Schubert!

Manglende kjærlighetsevne
Vincents øvrige informanter understøtter og utfyller de andres beretninger. Men heller ikke de gir ham det bredspektrede inntrykket han hadde ønsket som grunnlag for biografien. Flere fasetter mangler i helheten, men et omriss trer likevel frem – av en tilknappet mann som er livredd for å fremheve seg selv, en som gir lite av seg selv, som kanskje i bunn og grunn mangler kjærlighetsevne. Pliktfølelsen overfor faren bør ikke forveksles med kjærlighet; kanskje var det bare interessen for rugby som bandt dem sammen?

Mens bildet av bokens tilbaketrukkede hovedperson så å si lirkes frem, skimtes også Sør-Afrika under apartheidregimet, i all dets gjennomgripende, rå rasisme. Bokens Coetzee avskyr systemet, men foretar seg ikke noe for å motarbeide det. Dermed kan kanskje selvforakt føyes til listen over karakterens dårlige egenskaper.

Outsider
Er så denne tilslørte selvbiografien bare en eneste lang øvelse i selvpisking? Kan det finnes noe slikt som en uautorisert selvbiografi? I alle fall er den levert med ubarmhjertig, etsende ironi, og likevel ikke uten humor og underfundige smil. Men er dette en historie om den voksne, verdensberømte, nobelprisvinnende John Maxwell Coetzee – eller er den en fiktiv historie, en roman? Vincent er en fiksjon, hans fem informanter finnes ikke i virkeligheten. Og Coetzee (den egentlige, som lever i Adelaide i Australia!) har forsiktig nok gitt boken undertittelen «Scener fra et provinsielt liv». Så kan jo leseren tenke sitt – både om genre og hovedperson.

Men fasettene mangler ikke, likevel, spekteret er ikke så smalt som Vincent frykter. Og kanskje summen av leserens opplevelse og innsikt er at selve verket – den store mesterens verk – er langt viktigere enn forfatterens liv. Noe kildeskrift om forfatteren John Maxwell Coetzee liv og levnet er dette så visst ikke, ei heller har han skrevet sin egen nekrolog. Forfatteren som maner frem hovedpersonen er kanskje like upålitelig som enhver annen selvbiografisk dikter. Når boken fascinerer og griper meg skyldes det både Coetzees skrivekunst og hans originale grep. Jeg blir rett og slett inderlig betatt av denne skikkelsen, outsideren som ingen later til å like, og som jeg, enhver leser, kjenner som en av verdens største forfattere i dag.

Nobelprisvinner J. M. Coetzee gransker seg selv på nådeløst, overraskende vis. Utgangspunktet for boka Sommer er at forfatteren John Coetzee er død i Australia. Hvem var han? En biograf oppsøker fem personer som kjente John på 70-tallet. Originalt grep og betagende skrivekunst!